Asle Tojes hukommelse - og vårt historiske minne

I 2004 mailet Asle Toje med holocaustbenekteren David Irving, og ga ham moralsk støtte mot "politisk korrekthet". Ligger det en nøkkel her, til å forstå noe av det som nå er avdekket i Epstein-filene?

“Påfallende mange av nordmennene i Epstein-dokumentene synes å lide av dårlig hukommelse”, skriver Torbjørn Røe Isaksen i Aftenposten. Han beskriver noen typiske trekk som går igjen i avsløringer som den vi nå står overfor, der aktører som Torbjørn Jagland og Børge Brende har vist seg å ha “snakket usant”, som det heter med en av de mange forskjønnende formuleringene menn fra eliten gjerne omtales med. Røe Isaksen oppsummerer dem slik:

Først kommer den harde benektelsen.

Så blir de tvunget til å innrømme litt, men ikke alt.

Til slutt forsøker de å bagatellisere sin egen håndtering.

Vi ser det samme mønsteret i måten Nobelkomiteens nestleder, Asle Toje, håndterer “sin” Epstein-sak på. Denne saken handler ikke om kontakt mellom Toje og Epstein, men om kontakt mellom Toje og Donald Trumps tidligere sjefsrådgiver og strateg, Steve Bannon.

Toje, som i Epstein-filene omtales som “the Nobel guy”, sa først at han bare hadde møtt Steve Bannon én gang i New York, og ikke hatt noen kontakt med ham utover det. (“Jeg møtte Bannon i en sosial setting i NYC da jeg var for å tale i FN. Ellers ingen kontakt”).

For ordens skyld: Talen han holdt for “FN”, var i realiteten et foredrag for Terje Rød-Larsens IPI, 17. september 2018.

Siden endret forklaringen hans seg. Først sa Toje at han muligens var på en mailingliste, før det foran mikrofonstativet til Wolfgang Wee ble til at “vi mailet noen ting i forbindelse med den saken jeg skrev”. I Wees studio innrømmet også Toje at han har snakket med Bannon om Frps daværende kronprinsesse, Sylvi Listhaug.

Før vi går videre kan det være greit å minne om hvem Steve Bannon er. Kort fortalt bærer han mye av ansvaret for at verden ser ut som den gjør akkurat nå, og for at amerikansk politikk er blitt som en krigsskueplass, helt bokstavelig talt, med kidnappinger og henrettelser av borgere på åpen gate, barn som sendes i interneringsleirer og et demokrati som rives i stykker bit for bit.

Bannen er hovedarkitekten bak den fiendtlige overtakelsen av Det republikanske partiet, og tidligere straffedømt både for å ha nektet å forklare seg om sin egen rolle i statskuppforsøket 6. januar 2021, og for å ha svindlet sine egne tilhengere for penger.

Asle Toje har faktisk selv kalt Bannon en fascist. Om du likevel skulle være i tvil om det siste, gjorde han det lettere for oss alle da han i februar i fjor valgte å gjøre Heil Hitler-hilsen på talerstolen til CPAC, den såkalt “konservative” konferansen som i årevis har klart å binde en rekke kristne og konservative mennesker til den fascistiske masta.

Steve Bannon, CPAC februar 2025.

Og nå viser altså Epstein-filene at han på toppen av det hele har vært en mangeårig venn og alliert med Epstein, og blant annet bistått ham med PR-rådgivning og kommunikasjonsstrategi.

Toje og Bannon

Hva er det så vi kan lese om Toje i Epstein-filene? Blant annet at Terje Rød-Larsen ba Epstein om å formidle at Asle Toje ønsket å fasilitere et møte med Sylvi Listhaug og Bannon. Dette skrev Rød-Larsen:

Hi, the guy Steve saw is Asle Toje. He wants to set up a meeting with the deputy head of Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug and Steve. She is probably the next Chair of the party, and very likeminded with Steve. They can meet anywhere in Europe. Steve can call him today. Am sending you Asle's coordinates now.

Seinere skrev Epstein til Rød-Larsen at “Bannon og Nobel-fyren har mye kontakt”. Dette kan selvsagt være fri fantasi. Enn så lenge må legge Tojes ord - og hukommelse - til grunn.

Toje lider kanskje av det samme hukommelsestapet som Brende, Rød-Larsen, Jagland og andre gjør. Men det er altså fullt mulig å gjøre søk i sin egen epost, dersom man er usikker på hvor mye kontakt man egentlig har hatt med USAs motstykke til Aleksandr Dugin; en mann som i 2018, da Toje møtte ham, blant annet utbasunerte følgende til et møte i regi av Le Pens franske parti Nasjonal Samling:

De vil kalle dere rasister og fremmedfiendtlige … Bær det som et hedersmerke!

I 2019 betalte Nordiske Mediedager for at Steve Bannon og Dan Fleuette kunne fly fra Washington til Bergen og tilbake til New York. De benyttet også anledningen til å avholde et møte med en rekke norske aktører på ytre høyre i Oslo Militære Samfund. “Man blir jo litt sånn, jøss, overrasket, man gjør jo det”, sa festivalsjef Guri Heftye til Nationen da det nylig ble kjent at Jeffrey Epstein var involvert i planleggingen av Norgesturen.

Tre grunner til å være på vakt mot trojansk konservatisme

Hvorfor er dette interessant? Er det fordi noen bedriver “heksejakt”, slik Toje og hans våpendragere ofte ynder å framstille det som?

Nei.

Det er tre årsaker til at det er viktig å finne ut av disse forbindelsene, utover det selvsagt faktum at vi her snakker om en sentral maktperson som til alt overmål har fått i oppgave å være med å forvalte Alfred Nobels testamente på vegne av Norge.

For det første: Helt siden krigsnederlaget i 1945 gjorde det nødvendig for fascister å bli det historikere har kalt “anonyme fascister”, har det vært en sentral oppgave for antifascister å avsløre hva som ligger bak tilsynelatende uskyldige ord som “nasjonalist”, “nasjonalkonservativ” og “identitær”. Gang på gang har det blitt avslørt at aktører som kler seg i konservatismens klesdrakt, i virkeligheten har arbeidet for å utbre antidemokratiske ideer og for å skape et “oss” og “dem”.

For det andre: I tider som de vi lever i nå, der etablerte sannheter utfordres og gamle systemer trolig står for fall, lokkes mange av det tidligere stortingsrepresentant for Høyre, Heidi Nordby Lunde, treffende har kalt “trojansk konservatisme”. Mange av dem som lokkes inn i forestillinger om sivilisasjonsforfall, om å gjøre landet sitt stort igjen, eller som lokkes av performative former for kristendom der troen er redusert til en identitet man kan slå andre mennesker i hodet med, skjønner ikke helt hva det er de blir med på. De tenker at “fascisme” er støvler og uniformer og hakekors, og trenger hjelp til å identifisere historiske mønstre og faretegn, før de roter seg for langt inn i noe de ikke selv aner rekkevidden av, og sitter fast. Jeg har møtt noen sånne mennesker, og ingen av dem har vært dumme. De har bare manglet litt historisk kunnskap.

For det tredje lever vi i en krevende sikkerhetspolitisk situasjon, der Russland og USA nå bedriver en heftig form for desinformasjonskrigføring mot selve ideen om demokrati, menneskerettigheter og troen på alle menneskers likeverd. Da kan vi ikke ta lett på dem som har vist en gjentatt hang til å forskjønne, borforklare, bagatellisere og noen ganger til og med ukritisk gjenta løgner fra Kreml og Washington, slik Toje og flere av hans allierte har gjort.

På podkasten til Wee klaget Toje over at Eivind Trædal – som han med et lån fra Jon Hustad kalte “det verste som har skjedd norsk offentlighet” – og Magnus Marsdal har kalt ham “fascist” (noe Trædal vitterlig ikke har gjort) og “høyreekstrem”.

“Jeg er ingen av delene. Jeg er konservativ”, sa Toje. Som også leste opp sin mye omdiskuterte kronikk fra Aftenposten 22. desember i fjor, der han spurte om ikke Trump-regjeringen har et poeng når de sier at Europa er i ferd med å kollapse. Toje nevnte ikke at Trumps sikkerhetsdoktrine åpent tar til orde for regimeskifte i Europa, men brukte heller plass på å understøtte den undergangsfortellingen ytre høyre i alle land bygger sin politiske forståelse på: At innvandring og det Toje kaller veksthusdyrking av minoriteter truer med å fragmentere de nasjonale fellesskapene.

I podkasten til Wee klagde Toje over at debatten som fulgte hadde blitt så hard. Jeg vil snarere si at han har sluppet svært billig unna og blitt behandlet redelig og med tålmodighet. Ja, han har blitt motsagt. Men han har blant annet helt sluppet å svare for det intellektuelle fundamentet han bygde mye av resonnementet sitt på, den svenske protofascisten Rudolf Kjellén.

Rudolf Kjellén.

Kjellén er en yndet intellektuell figur i den akademisk orienterte fløyen av Sverigedemokraterna, som Toje blant annet er knyttet til via sitt verv i tenketanken Oikos. En tenketank norske medier burde se nærmere på.

Kjellén skrev i 1908 “Ett program”, det ideologiske fundamentet for det som ble kalt den svenske “unghögern”, som i 1920- og 30-årene skjøt mange nye knopper i form av fascistiske og nazistiske partier og grupper. I programerklæringen sin foregrep han flere ideer som kom til å bli sentrale særlig i den tyske nazismen, og tok blant annet til orde for en lov som skulle stanse innvandringen av jøder fra Galicja (i dagens Polen og Ukraina), og for en rasebevisst, nasjonal egoisme. Sverige måtte ifølge ham unngå “människoimport av främmande blod och parasitväxter”. Han ville erstatte den franske revolusjonens ideer om frihet, likhet og brorskap med en ide om “orden”, og bygge en nasjon der lederen var som en pater familias og befolkningen hans barn.

I Kjelléns optikk var demokratiet et “massenes diktatur”, som truet med å frata de tradisjonelle og “naturlige” elitene deres privilegier og svekke deres kulturelle arv og påvirkning. Fagforeninger, arbeiderbevegelse og stat måtte omdannes til et instrument som ikke truet overklassen, men i stedet omdannes til en “nasjonal sosialisme” som lot eliten beholde makten og som styrket kirken og familiens samfunnsbærende rolle.

En av dem som ble sterkt påvirket av disse ideene var Adrian Molin, som i tidsskriftet Det nya Sverige formulerte det han selv kalte “ett fascistiskt eller nazistiskt program - vilket epitet man nu vill skälla mig för - femton år före både Mussolini och Hitler”.¹ Han var opptatt av å gjenreise det svenske samfunnets styrke og kraft, som han mente var truet, blant annet av “en allt glupskare socialförsörjning av en allt mer arbetsovillig arbetarklass”, og ikke minst av innvandring.

I denne kretsen av sterkt høyreorienterte akademikere fantes det en redsel for “väsenfrämmande raser”, ikke minst jøder, og det var i stor grad studenter og akademikere som ledet an i 1930-årenes demonstrasjoner mot at Sverige skulle slippe inn jødiske flyktninger fra Hitlers Tyskland.

Oikos’ siste publikasjoner og deres “förtroenderåd”.

En antisemittisme som aldri ble konfrontert - og som nå har endret form

I dag har arvtakerne til denne idétradisjonen distansert seg fra - men aldri tatt noe oppgjør med - mellomkrigstidens glødende antisemittisme. Ekstra forvirrende blir det av at de tilsynelatende har snudd 180 grader, ved å ikke bare omfavne men til og med forsvare dagens israelske regjering i tykt og tynt. I boka mi Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag skriver jeg litt om hva denne snuoperasjonen består i, og om hvordan Sverigdemokraterna (SD) har vært en internasjonal pioner:

SD innså tidlig at støtte til Israel var et utmerket middel for å fri seg fra anklagene de stadig møtte om antisemittisme og nazisme. I tillegg bød det på flere andre fordeler. Én var dem var at det appellerte til kristne velgere, en annen var at det enkelt kunne forenes med antisemittisk tankegods. Det var nemlig ikke noe i veien for at en jødehater kunne støtte ideen om en jødisk etnostat, så lenge jødene holdt seg for seg selv i sitt eget land. For den nye «etnopluralistiske» eller «differensierte» høyreekstremismen var slike statsdannelser tvert imot helt i tråd med selve grunnideen: Framfor å snakke om «rase» kunne de snakke om «etnisitet», og framfor å snakke om «etnisk rensning» snakket de om «remigrasjon» og om at hver gruppe skulle leve for seg. Og i møte med den nye fienden, muslimen, kunne Israel til og med framstå som en del av løsningen: et bolverk mot de muslimske hordene, som en siste utpost mot barbarene. […]

«Vi har problem med de judiska organisationerna i Europa», uttalte [Kent] Ekeroth på universitetet i Ariel på Vestbredden. «De arbetar mot oss. De kallar oss rasister og antisemiter.» På reisen møtte de blant annet Ayoub Kara fra Likud, og rabbien Nissim Zeev fra det ultranasjonalistiske Shash-partiet. […]

Under Benjamin Netanyahus ledelse (han var statsminister i 1996– 99 og 2009–21, og påbegynte sin tredje periode i 2022) gjennomgikk partiet Likud mye av den samme utviklingen som Sverige og en rekke andre land siden har fulgt, der en koalisjon av «moderate» høyrekrefter og fascister førte høyreekstremismen inn i det politiske sentrum og trakk hele det politiske spekteret til høyre. Mye av kraften i denne bevegelsen ble i Europa hentet fra hatet mot muslimene, og forestillingene om en sivilisatorisk konflikt mellom islam og Vesten, eller mellom «Eurabia og Eurasia», som russiske høyreekstreme foretrakk å kalle det.

I Sverige var det SD som sto for implementeringen av denne ekstremismen inn i svensk politikk.I 2006 utga partiavisa SD-Kuriren et spesialnummer som het «Islam special», der muslimenes høye fødselstall ble framhevet som en særlig trussel. I talen til valgkampåpningen ved EU-parlamentsvalget i 2009 sa partiets sjefsideolog Mattias Karlsson at situasjonen i Europa kunne minne om Wien i 1683, da Det osmanske riket sto ved byportene, men ble slått tilbake. Kort etterpå, 18. oktober 2009, holdt Kent Ekeroth en tale på SDs Landsdagar, der han løftet fram Eurabia-konspirasjonsteorien om en planlagt muslimsk overtakelse av Europa og erklærte at de var inne i «en ny fas i ett uråldrigt krig». Det var «troligtvis ett av de mest aggressiva och hatiska politiska tal som någonsin hållits i Sverige», skriver Gellert Tamas i Det svenska hatet. Talen utløste stående applaus, også fra partileder Jimmie Åkesson.²

I dag står vi i den paradoksale situasjonen at venner av Israel og landets regjering på en og samme tid anklager Palestina-venner for å være antisemitter, og sprer antisemittiske konspirasjonsteorier og jødehat. Dette er aktører som delvis bindes sammen av politiske idealer om etnonasjonalistiske stater og religion som et ideologisk våpen, men som kanskje først og fremst deler den samme politiske strategien for å få makt. En strategi som ikke handler om å identifisere reelle politiske problemer og sammen forsøke å finne løsninger på dem, men om å identifisere noen grupper av mennesker og utpeke dem som skyldige.

Tojes minne - og vårt

Hva er så Asle Tojes rolle i alt dette - utover kontakten han har med Oikos, med Steve Bannon og andre på ytterste høyre fløy rundt om i Europa?

Akkurat det skulle jeg gjerne likt å vite litt mer om. Særlig fordi Tojes navn også dukker opp i en annen epost-korrespondanse enn Epsteins - med den kjente holocaust-benekteren og historieforfalskeren David Irving, helt tilbake i 2004:

Fra David Irvings ACTION REPORT, 2004.

I dag har kanskje mange glemt hvem David Irving var, og hva han sto for. For 25 år siden visste “alle” hvem han var. Han ble blant annet kalt “den mest ekstreme representant” for en historisk revisjonisme, som “ligefrem prøver at falsificere fortidens hændelser og særlig nazismens forbrydelser”, ikledd vitenskapens språk og formdrakt. Han ble både dømt til fengsel og nektet innreise til flere europeiske land på grunn av denne virksomheten, som forøvrig var svært innbringende for ham.³

Searchlights bok om Iriving og holocaustbenektelse (2000) - utgitt fire år før Toje tok kontakt.

For den som vil finne ut hva Irving bygde sin vellykkede forfatterkarriere på, er det enkelt å lese seg opp. Southern Poverty Law Centre beskriver hans liv og virke slik:

Irving has denied that racism or anti-Semitism forms the basis of his views. But his own history does not support that claim. During the early 1990s, Irving began to associate with the neo-Nazi American group the National Alliance, which sponsored seven Irving lectures between 1995 to 1998. Irving also began to refer to Jews as “Shylocks” during this period, a nod to Shakespeare’s unflattering portrayal of a Jewish moneylender in The Merchant of Venice.

In 1992, Irving publicly took exception to the British Broadcasting Corp.’s use of a black man to read the radio news. And, as became public during his later libel suit against Lipstadt, in 1994 Irving composed a revealing ditty for his infant daughter: “I am a baby Aryan, not Jewish or sectarian,” Irving’s song, recorded in his private diaries, began. “I have no plans to marry an, ape or Rastafarian.” His predilection for nannies with a certain type of breast also came to light during the trial.

It was around this time that Irving began to run into trouble with European laws against denying or trivializing the Holocaust. In 1989, a warrant was issued for his arrest by Austrian authorities after he gave two speeches in that country denying the existence of gas chambers at Auschwitz. In 1992, Irving was fined several thousand dollars by the German government for denying the Holocaust, and was banned from entering Germany the following year. Today, Irving is also persona non grata in Canada, Australia, New Zealand and, most recently, Austria.

Irving’s most famous legal battle came when he sued Penguin Books and American scholar Deborah Lipstadt over Lipstadt’s portrayal of him in her 1994 book Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory." […]

In 2005, Irving was arrested in Austria, where he had traveled secretly to give a speech to a radical group, on the 1989 warrant. He pleaded guilty and told the court that he had changed his views of the Holocaust, and was sentenced to three years in prison. That sentence was later reduced to time served, and he was deported to Britain (where he immediately announced that he hadn’t, in fact, changed his views on the war). Since then, Irving reportedly has lectured in Hungary and attended a far-right nationalist rally there on March 15, 2007. He still distributes his now-discredited writings through his own publishing house, run through his website.

In 2009, Irving reportedly made one of his weirdest announcements yet. He declared that, “Hitler appointed me his biographer.” Irving told The Independent (U.K) that he discovered this while working on a biography of Adolf Hitler.

Southern Poverty Law Centre.

Denne mannen sto altså “den norske akademikeren Asle T. fra Cambridge University” i kontakt med. Og, om vi skal tro Irving selv, så støttet han altså Irving i hans syn på at han var forfulgt for sine meningers mot, på grunn av “den 1984-aktige politiske korrektheten”. Aner vi her konturene av den offerposisjonen Toje siden har vært så uovertruffen god til å innta?

Fra David Irvings ACTION REPORT, 2004.

Jeg skriver ikke alt dette for å henge ut Asle Toje, slik han for vane å hevde når han møter litt motstand, men fordi vi nokså bevisstløst har gått inn i en politisk tilstand som truer med å ødelegge hele det byggverket som ble reist på fascismens ruinhaug våren 1945. Lenge var det sånn at det historiske minnet hjalp oss å være årvåkne og på vakt når menn begynte å snakke lengselsfullt om en mytisk og harmonisk fortid, om naturlige hierarkier, om offermentalitet og om lov og orden.

Lenge fantes det også en antifascistisk beredskap mot ulike former for historisk revisjonisme, som forsøkte å sidestille fascister og antifascister som like forbryteriske, som forsøkte å benekte gasskamrene eller nazistenes intensjonelle folkemord, og som hevdet at de unge mennene som endte opp med å bli landsforrædere i fedrelandets navn, bare hadde vært gode patrioter.

Etter hvert som de siste holocaust-overleverne og motstandsfolkene har dødd, har slike minnekriger blitt vanskeligere å utkjempe, skriver jeg i Kampen fortsetter: “Holocaust blir dessuten ikke lenger bare benektet, men i økende grad forvansket og forkludret, som da konspirasjonsteoretikere under koronapandemien ikledde seg gul jødestjerne og sammenlignet vaksineprogrammer med gasskamrene. «Holocaust distortion», kaller den israelske historikeren Yehuda Bauer det. I et intervju med Times of Israel i august 2023 anklaget han den israelske regjeringen og Benjamin Netanyahu – en samling «fascister, voldelige nasjonalistiske religiøse fundamentalister og kriminelle» – for å være skyldig i den samme forbrytelsen. Ifølge ham bruker de minnet om holocaust på en nasjonalistisk måte. Parallelt med dette har Netanyahu svekket kampen mot antisemittisme også på et annet vis: ved å bruke beskyldninger om antisemittisme som et våpen mot alle som kritiserer Israel. Slik har han og hans allierte gjort det veldig mye vanskeligere å slåss mot det høyst reelle og urovekkende raskt voksende jødehatet.”

Det er her kampen nå står: Om vårt kollektive, historiske minne. Dypest sett handler den om noe enda viktigere, nemlig framtida vår. Eller som det heter på dette veggmaleriet til minne om partisanene som kjempet for demokrati og frihet i Italia for 80 år siden: DET FINNES IKKE NOEN FRAMTID UTEN ET MINNE.

1. Nilsson, Karl N. Alvar (2017). Svensk överklass och högerextremism under 1900-talet. Stockholm: Federativs förlag, s. 62.

2. Bals, Jonas: Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag. Oslo: Res Publica 2025, s. 486f.

3. Heiberg, Morten (2001). Det parallelle lig: Historie og myter i italiensk historisk revisionisme efter Renzo De Felice. Arbejderhistorie, 2001(2), pp. 1–22.